Om oss

Selskapets opprinnelse kan spores tilbake til bergingen av det forliste dampskipet Gascony utenfor Littlehampton i 1918, der en 9 tonn tung bronsepropell viste seg å være vanskelig å berge. Etter flere mislykkede forsøk med eksperimentelle “Air Bags” for å løfte propellen fra havbunnen, innså teamet potensialet i denne innovative løftemetoden.

Mange år senere, inspirert av disse tidlige eksperimentene, ble J W Automarine grunnlagt i 1972 for å utvikle og produsere marine Air Bags for bergings- og løfteoperasjoner. Det som begynte som en improvisert løsning under en bergingsaksjon under første verdenskrig, utviklet seg til å bli en banebrytende virksomhet innen undervannsløfteteknologi.

Den 24. november 1972 ble Crestbury (under bølgetoppen ligger en skatt begravd!) Ltd, som handlet under navnet JW Automarine, stiftet.

Etter å ha flyttet til Norfolk for å jobbe for selskapet som produserte de første kollisjonsputene, kom grunnleggeren snart i en interessekonflikt mellom jobben og det å fremme ideen om kollisjonsputer. Da han ble tilbudt 700 pund for å selge kollisjonsputekonseptet, valgte han i stedet å bli uavhengig og starte sin egen virksomhet.

Med begrensede midler etablerte han J W Automarines første verksted i et gammelt hønsehus i Holy. Banker og investorer avviste først kollisjonsputeideen, men et heldig møte med den amerikanske venture-finansmannen Jim Mann sørget for den avgjørende finansieringen som trengtes for å kjøpe materialer, utstyr og ansette personale.

Selskapets første ansatte, Ted Bunton, en tidligere sersjantmajor, fikk snart selskap av Andrew Turner, som senere skulle bli produksjonsdirektør. Virksomheten vokste gradvis, og selskapet fikk blant annet en bemerkelsesverdig kontrakt om å levere heisvesker til Universal Studios’ film Airport ’77.

Etter hvert som etterspørselen økte, begynte selskapet å tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet, noe som kulminerte med en forespørsel fra Nederland om å løfte en enorm oljerigg på 230 000 tonn. Dette markerte begynnelsen på J W Automarines ekspansjon fra et beskjedent hønsehus til en sentral aktør innen innovasjon innen marine løft.

Andoc – vårt første mareritt

I februar 1975 fikk J W Automarine en telefon fra en nederlandsk ingeniør som trengte hjelp til å løfte en oljeplattform i betong i Rotterdam havn. Grunnleggeren trodde det var en overkommelig jobb på 500 tonn, og sa ja uten å nøle. Men så oppdaget han at plattformen, som var en del av Andoc-prosjektet under Royal Dutch Shell og Tarmac, faktisk veide over 230 000 tonn.

Havnen var for grunn for den massive konstruksjonen, og den eneste løsningen var å flyte den ut. Ingeniørenes første ideer om å bruke isopor eller bordtennisballer som oppdrift var upraktiske, så JWA foreslo å bruke kollisjonsputer med en kapasitet på 500 tonn inne i plattformens ni kamre.

Noen måneder senere gjenopplivet konsortiet prosjektet, og da de tvilte på sine egne forskeres konklusjoner, bestilte de 45 gigantiske kollisjonsputer direkte fra JWA, som skulle leveres innen juli 1976, bare fem måneder senere.

Det lille selskapet sto plutselig overfor sin hittil største utfordring: å designe, produsere og installere enorme kollisjonsputer som kunne løfte en av verdens største offshoreplattformer. Prosjektet ble JWAs første store test av innovasjon og utholdenhet, og et avgjørende øyeblikk i selskapets historie.

Tidlig i 1976 sto J W Automarine overfor en monumental utfordring: å produsere 45 gigantiske 500-tonns kollisjonsputer på bare 156 dager til Royal Dutch Shells Andoc-oljeplattform, som etter planen skulle forlate Rotterdam havn 6. juli 1976.

For å overholde tidsfristen sikret grunnleggerne seg 17 tonn materiale fra Tyskland, men de første produksjonsforsøkene i Waltham Cross mislyktes – entreprenøren klarte ikke å lage avrundede hjørner, og den første testkollisjonsputen ble ubrukelig. Til tross for tilbakeslaget fant teamet raskt nye samarbeidspartnere i Tyskland og Nederland, som begynte å produsere de massive kollisjonsputene.

Installasjonen utgjorde et annet stort hinder. Hver pose på ett tonn måtte monteres 27 meter under vann, noe som krevde to dykkerteam. Da forsinkelsene fikk Shell til å tvile på fremdriften, forhandlet JWA frem ekstra finansiering i samme øyeblikk som de fant ut hvordan kollisjonsputene kunne plasseres riktig.

Etter dette gjennombruddet gikk arbeidet dramatisk raskere. Teamet fullførte installasjonen to dager før planen, og forvandlet en nesten-katastrofe til en triumf. Suksessen med Andoc-prosjektet beviste ikke bare JWAs evne til å takle ekstremt press, men ga dem også nok penger til å kjøpe sin første fabrikk, noe som markerte et vendepunkt i selskapets vekst.